Cafè Babàlu - hjemlig sfære en gråværsdag

Cafè Babàlu

Bare det å se de knalloransje veggene utenfor Cafè Babàlu, forøvrig nylig kåret til Reykjaviks beste kafè i gratisavisa "Reykjavik Grapevine", og det å vite hvordan det ser ut innenfor veggene, er nok til å føle gleden spre seg i kroppen. Når jeg også vet at kaffen er knallgod, og kakene og smårettene er velsmakende, så er det nok til å trekke på smilebånda, og glede seg til å komme inn. I dag hadde jeg avtalt å møte Hildegunn og hennes venninne, Elsa, på den fargerike kafeen drevet av Glenn Barkan, og etter nøyaktig fire uker her på Island, gledet jeg meg stort til det...

Alle foto copyright Anne-Lise Stangenes
Et foto copyright Glenn Barkan




Det var utrolig skjønt å sette seg ved det runde bordet på toppen av trappa, med glassplate, og lese små hilsener og beskjeder som gjester har skrevet og lagt inn der, mens jeg ventet. Hjemmekoselig, varmt, særeget, og veldig, veldig koselig.

Eieren selv, Mr. Barkan, sto bak disken og sang små strofer av melodier som hørtes lavt over radioen, og han tok også noen dansetrinn innimellom. Helt tydelig meget fornøyd med livet! Han fortalte meg at jeg kunne komme bort til disken og bestille dersom jeg skulle ha noe, noe jeg selvfølgelig visste fra før, men det var likevel en oppklarende gest å gjøre, for de som er nye på kafeen.

Glenn Barkan - eieren av cafè Babàlu

Den skikkelig gode klemmen som Hildegunn og jeg ga hverandre, varte en stund. Jeg var utrolig glad for å se henne; et ordentlig bindeledd til Norge, og herlig var det også å snakke norsk igjen! Rart samtidig, for har gjort det kun sånn stykkevis og delt siden 28. juni, og plutselig kunne jeg snakke norsk hele tiden. Jeg tror gliset mitt gikk rundt! Det var også kjempekoselig å hilse på Elsa, venninna til Hildegunn, som er herfra Island. Helt sikkert et resultat av hendelsene hjemme siden 22.07.11. også, og savnet jeg har følt etter kjente i uka som snart har gått.

Elsa, Hildegunn og jeg (foto: Glenn Barkan)

Fra cafè Babàlu

Det ble kaffe latte og kakao, og senere swiss mocca, mer kakao, og både den ene og den andre smakebiten av kafeens knasende gode "kjekskaker". Praten gikk om stort og smått, om hva vi har sett her, og hva vi bør se her, og hvor vakker natur Island har. Det ble snakket om islandsk mat, og hvor gode de er til å ta vare på smaken fra hver enkelt ingrediens, noe som igjen betyr at salt og pepper nesten er historie når man spiser her, og det ble snakk om prisnivå, kollapsen og konferanse- og konserthuset Harpa - som en type symbol på det.

Å prate om hendelsene hjemme  fikk frem andre typer av følelser, men samtidig var det godt å dele noe av det jeg hadde fått med meg via diverse nyhetskanaler. Vi var veldig enige, og at Jens skal ha all mulig ros for hans måte å føre Norge gjennom disse dagene på, var vi også enige om. Jeg skulle til å si; selvfølgelig. På hvilken annen måte kunne han ha gjort dette bedre på? Det har ikke jeg noe svar på. Jeg synes personlig han har vært veldig, veldig stor og raus gjennom dette.

Enhver sosial greie har sin ende, og siden både Hildegunn skal være på Island lenger, og jeg også skal være her noen uker til, så skal du ikke se bort ifra at vi treffes igjen... Ja, dette var noen ordentlig gode timer, som viste meg at "jovisst kan jeg klare å ta igjen livet mitt", slik jeg var opptatt av i går og tidligere i dag (se blogginnlegget og kommentarer til "Så mye vakkert i vår verden...", og som jeg selvfølgelig fortsatt også er opptatt av! :-)

Forresten så var det ikke noe særlig til vær å sitte ute i på terrassen i dag, men klikker du HER kan du se hvordan det kan være når den gule kula varmer ned til oss.