Av medfølelse, støtte og omsorg

Hilsener ved den norske ambassaden i Reykjavik 23.07.2011

Her på Island har flaggene vaiet på halv stang i dag. Ved den norske ambassaden har mennesker, både herfra og fra andre land, lagt ned blomster og tent lys. Ved Tärnin har den Islandske søsterorganisasjonen til AUF lagt ned røde roser og tent lys. Rundt meg har jeg hørt mennesker prate om Norge på ulike språk. For meg har dagen vært preget av tårer...


Foto Copyright Anne-Lise Stangenes






Jeg satt på den lokale bussen fra Vik til Reykjavik, og hadde akkurat en ti minutters stopp ved Seljalandsfossen da sønnen min ringte meg for å fortelle at en bombe var gått i lufta i regjerningskvartalet. Sjokkert fortalte jeg dette til noen tilfeldige, franske passasjerer som jeg delte sete med. Jeg logget meg inn på Facebook og fikk lagt inn en kort melding der jeg spurte hva som var på ferde. Deretter ble jeg sittende og tenke på hva i all verden dette var for noe, frem til jeg kom frem til hovedstaden.

Var innom en butikk og handlet noe mat, og entret så krypinnet mitt. Fikk lagt på plass en del ting, kobla meg til Internett, satt på tv. Nyhetene som skrek imot meg var sjokkerende. Syv døde i regjeringskvartalet. Flere døde på AUFs sommerleir på Utøya. En person, som utga seg for å være politimann var sett begge steder. Senere kom det frem at han var pågrepet, og på SkyNews ble navnet hans tidlig oppgitt, sammen med alder og et sladda bilde. Borti en time senere, gikk VG ut med fullt navn...

Etterhvert begynte grusomhetene å gå opp for meg. Jeg hadde fått ringt og prata med ungene mine, og med lillesøstra mi. Da var det midnatt hjemme, og natten var enda ung. Ung for meg, men allerede svært, svært endeløs for alle dem som hadde fått budskap om skuddskader, redsler, overlevelse, død...

Tallene på døde steg utover natten. Sjokkert ble jeg bare sittende med SkyNews på tv, leste aviser, var på Facebook, men der var det naturlig nok ikke mye aktivitet midt på natten. Jeg kunne likevel merke hvordan samholdet i mitt kjære Norge var i ferd med å bre om seg... En natt da svært mange ikke fikk ro. En natt da mange la seg med tanker om en tragedie. Et ord som endret seg til noe mye, mye større da morgenlyset igjen preget verden...

80 døde, unge mennesker på Utøya. Bare dagens første oppdatering over antall omkomne... Gjennom dagen og kvelden har antallet steget. I skrivende stund nærmer det seg 100 unge mennesker, i tillegg til de syv i regjeringskvartalet. Sønner, døtre, mødre, fedre, søsken... Mennesker med tro på demokratiet, ytringsfriheten, gleden ved å bo i et fredelig, trygt og godt land.

Utover kvelden har det kommet frem at den 32-årige høyreekstremisten har planlagt massakren gjennom 9 år. Hans dagbok ("manifest"), som viser hans planer, tanker, gjøremål, innkjøp, som han startet å skrive i 2002 er offentliggjort. Ugjerningen er beskrevet med engelske ord. Beregnende. Planlagt. Overveid. Handlinger han utfra det som kommer frem i nyhetene, og utfra hans tankegang, skal være starten på det som kommer til å videreføres. Der skal stå noe sånt som: -mennesker vil omtale meg ved navn. Folk vil huske navnet mitt. Folk vil fortsette det arbeidet jeg har startet på, og videreføre det". Men var han egentlig alene?

Jeg tror at det motsatte vil skje. Folk vil nok nevne navnet, og folk vil så absolutt huske, men folk vil ikke videreføre! Om noe videreføres vil det være den følelsen av samhold, av kjærlighet, støtte, omsorg, og den utrolige styrken som man sammen føler når verden faller i hodet på en, slik som dette..., og man likevel klarer å stå oppreist!

Hele verden har fulgt, og følger Norge disse forferdelige dagene. Både statsministeren og kongefamilien har vist sin støtte til pårørende ved å være tilstede der disse er. I aviser, på tv, i blogger og på hjemmesider, på Facebook og andre sosiale medier har Norge og hendelsene der vært i sentrum. Her på Island vises også stor omsorg og varmende støtte.

Ved Hallgrimskjerka vaiet det islandske flagget på halv stang, og da jeg hadde tent lyset for en hel nasjon, for en hel verden, for all verdens mennesker mot slike handlinger, for kjærlighet, tro, håp, fred og medmenneskelighet, satte jeg meg ned midt i kirken og lot tårene strømme fritt...

Senere gikk jeg ned til Laugavegur. Der er det et område der mennesker samles. Av og til er der salg av ulike varer fra unge designere. I dag var det "latin day" der, og det ble spilt musikk, folk danset, og mennesker i alle aldre var samlet. På mange måter så surrealistisk i forhold til den sorgen som preget det norske folk og en hel verden, men på den annen side så utrolig flott. Det var jo nettopp slik det hadde vært på Utøya, der ungdommene var samlet i glede over å være aktive, unge, fremadstormende. Det å være sammen rundt og om noe de sto for. Mine følelser var blanda da jeg gikk mellom menneskene der, og tankene jobbet på høygir...

Var innom her i krypinnet og fikk med meg flere nyheter. Tallet over døde var steget... Jeg leste overlevendes historier på Internett, hørte intervjuer på tv, der Islandsk tv sendte nrk1 direkte hele dagen. Til slutt klarte jeg ikke å ta innover meg mer. Jeg måtte ha noe luft, men først etter å ha funnet en flott måte å vise samhold på inne hos VG; en lang lenke man laget ved å holde hverandre i hendene over land og landegrenser... Å stå sammen, holde sammen, støtte opp om hverandre og mot slike ubegripelige hendelser... Jeg måtte ut igjen...

Den norske ambassaden ligger nesten nede ved Tärnin, og det var dit jeg gikk. Jeg så raskt det norske flagget vaie på halv stang, og like bortenfor det islandske, det svenske og EU-flagget; alle ved hver sine ambassader. Jeg satte meg ned på trappa, kikket på blomstene, så lysene brenne, leste støtteerklæringer, og tårene bare rant igjen... Flere kom mens jeg var der, la ned blomster, ba, pratet lavt sammen, holdt hender...

Nede ved den vesle innsjøen midt i byen, Tärnin, tente jeg to fakler og ble sittende og se på alle lysene; både de som fortsatt lyste og de som hadde slukket fordi det blåste så kraftig. Jeg lurte på om jeg skulle begynne å tenne dem alle sammen, og prøvde meg på et par også, men vinden var så kraftig at da jeg ennå ikke hadde fått tent et etter å ha prøvd i borti fem minutter, så valgte jeg å la det være. Jeg ville brukt mange timer på å få tent alle igjen med så sterk vind... Istedet satte jeg meg bare ned igjen, pratet litt med mennesker som kom forbi, eller de pratet med meg, og da det kom fram at jeg er fra Norge, var omsorgen overveldende... Vi gråt sammen... Fremmede mennesker, av medfølelse, av sympati, av omsorg og støtte, mot vold og overgrep på uskyldige mennesker...

Forsiden på Morgunbladid i dag

Ved Leifur Eriksson statuen

Hallgrimskjerka

Ved den norske ambassaden

Kgl. norsk ambassade

AUFs søsterorganisasjon viser sin støtte ved Tärnin

Lys og fakler har overtatt plassen til fuglene langs murkanten ved Târnin

Vi tenner lys for fred...

"Når himler brennes sorte
Når solen lager natt
Og alle er blitt borte
Og du tror du er forlatt

Når dagen går i stykker
Når tiden er forbi
Og håpet trenger krykker
Og en hånd og holde i

Ref:
Jeg kan være en venn
Jeg ser at du faller
Jeg ser at du faller
Du vil reise deg igjen
Jeg kan være en venn
Jeg ser at du faller
Jeg ser at du faller
Du vil reise deg igjen
Og jeg – jeg kan være en venn

Når meningen blir liten
Og tomheten så svær
Når troen er blitt sliten
Så er jeg fortsatt her

For når ingenting kan gjøre
Det helt og godt igjen
Er det en ting jeg kan gjøre:
Jeg kan være din venn

Ref:
Jeg kan være en venn
Jeg ser at du faller
Jeg ser at du faller
Du vil reise deg igjen
Jeg kan være en venn
Jeg ser at du faller
Jeg ser at du faller
Du vil reise deg igjen
Og jeg – jeg kan være en venn

Jeg sender sanger til Mesopotamia,
Hør meg sende milde meldinger til Dagobah,
Nei jeg kan ikke la være å tenke på Neru, så på Hood, så på Sioux,
Du må ikke sove på det, Ravi lover sårene kommer gang på gang,
Vi kommer til å måtte mekke sang på sang, klang på klang, dann og vann,
Ikke våg stopp når det går trått!
Vi får det overstått, lover få deg opp, opp, opp!

Jeg kan være en venn - jeg ser at du faller - jeg ser at du faller - du vil reise deg igjen x2

Jeg kan være en venn
Jeg kan være en venn
Og du vil reise deg igjen x 4

Jeg kan være en venn - jeg ser at du faller - jeg ser at du faller - du vil reise deg igjen"

"Et ungt AUF-medlem ble i et intervju med CNN spurt om organisasjonen nå ønsker å bekjempe terror? Hennes svar var:

"Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen" ♥ ♥ ♥"

- - -

Fra islandske aviser

Tente lys for Norge

1 minutts stillhet på Island mandag 25. juli kl. 10.00 lokal tid