Isafjordur - speilbyen i nordvest

På vei fra Flatey til Brjanslækur og Isafjordur

Den dagen jeg reiste videre til Isafjordur fra Flatey, var solfylt og deilig. Hele dagen satt jeg bare og nøyt sola ved hotellet på Flatey, og da Baldur skulle entres, hadde jeg allerede fått god kontakt med Kai fra USA. Han reiste rundt på Island som backbacker. Siden også han skulle til nordvest, delte vi en del erfaringer på veien nordover...

Copyright Anne-Lise Stangenes
Bilder av meg er tatt av Kai
Bildet på "Tjærehuset" - spisegjest




Alle bilder er klikkbare

Det vil si..., først av alt var det flaks at vi i det hele tatt kom med på ferja ;-) Kai trodde nemlig at bagasjen vår kunne plasseres i en container, som så ble heist ombord i Baldur, og joda, fra Stykkisholmur til Flatey ble det gjort. Fra Flatey til Brjanslækur ble det ikke gjort... Der sto vi da, og venta på om noen skulle ta imot bagasjen vår, og imens ble landgangen lagt ned og ferja la fra land... ;-) Rask til fots som jeg er "spurta" jeg bort og fikk kapteinen til å legge ferja til land igjen, og gjennom bildekkspassasjen fikk vi kommet oss ombord... *ler* Jeg lo godt... Litt av en story...

Overfarten var rolig, og vi spøkte om bussen som skulle ta oss videre. Kom vi til å klare å få plass i den før den kjørte avsted tro?

Det var ikke noe problem! Verre var det med noen andre som ikke fikk plass, men busselskapet Sterna har en policy som sier at dersom noen ikke kommer med, så sender de enda en buss. Enkelt og greit.

Over flere fjellpass kjørte vi, og ned til dype fjorder. Å sitte ved vinduet bød på utfordringer for meg med en smule høydeskrekk, men utsikten var mektig imponerende likevel, og aldri hadde jeg vel sett slik en utsikt før! I Norge er fjellsidene ofte dekket av trær, i alle fall til en viss grad, eller i det minste noe buskas. På Island er ofte fjellsidene bare, og du ser alle formasjoner fra tidligere tider, alle farger, formasjoner, linjer..., og rett ned i fjordene med dem. Slike syn kan ta pusten fra de fleste...

På vinterstid er disse veiene stengt, og det tror jeg noen og enhver er glade for. Hvis ikke vil mange liv gå tapt. Jeg kunne aldri ha tenkt meg å kjørt over disse fjellpassene selv, med snø og is... Da hadde det bært lukt ut i intet...

Vi fartet forbi fossen, Dynjandi; også kalt Fjallfoss. Dynjandi er muligens den vakreste fossen jeg har sett på Island, men sikker er jeg ikke ;-) Den er omlag 100 m høy, og har flere fall. På bildet under står jeg og blomstrer foran fossen, og det er Kai som er fotograf.

Lykkelig islandsfarer foran Dynjandi

Det aller siste stykket av turen, før vi entret speilbyen Isafjordur, var gjennom en mange kilometer lang tunnel. OG da snakker vi ekte tunnel; uten dette beskyttende laget av sement (?), eller hva det nå er, som brukes for å sikre ift. ras i Norge. Nei, her var det ren og skjær stein i veggene, og det føltes nesten som om vi aldri skulle komme ut..., men da vi kom ut, derimot, ble jeg bergtatt med det samme...

Der nede lå Isafjordur, som ei lita perle på "ei halvøy" midt i fjorden, og med disse mektige fjellene omkring. Siden klokka var rundt halv ti på kvelden, var det sol kun på øvre fjerdedel av fjellene, og der var også disse vakre linjene. Rosa, grålig og grønt, med dette rødrosa skjæret fra sola som sto lavt. Jeg merket det med det samme; Isafjordur hadde allerede tatt mitt hjerte, og blitt en av mine favorittsteder på Island!

Jeg sjekket inn på "The old guesthouse", og så snart jeg var inne, var jeg igjen ute. Av og til MÅ du bare, og dette var en sånn gang. Mr. Olympus var helt enig, men først fant jeg et sted som solgte kaffe. Satte meg rett ned på ei trapp med den og bare kikket, følte og nøyt øyeblikket. Folk som gikk forbi hilste og smilte, og her var det ingen tvil; vi var velkomne!

Vandret omkring i flere timer, og gikk til gjestehuset for å tømme brikka ved ett-tida, tror jeg. Tenkte at jeg kanskje skulle få blogga litt, men neida... Først en utrolig vakker solnedgang, og så...

Et par timer senere oppdaget jeg at sola var på vei opp igjen, så det var bare å gi Mr. O ny energi, og ut med oss. Hele natta vandra vi omkring, og det var denne natta og denne morgenen jeg døpte byen til "speilbyen". Sjøen lå blikkstille og i den speilet fjellene og husene seg, så jeg nesten ble svimmel i forhold til hva som var opp og hva som var ned.

På morgensida møtte vi en islending som var ute med sin Canon. Vi ble stående og prate skandinavisk en god time, for han var også ute for å nyte denne roen og disse speilingene som natten og morgenen ga. Han hadde vokst opp der i byen, men hadde senere flyttet til Hafnarfjordur; en naboby til Reykjavik. Likevel måtte han tilbake for nettopp å se disse synene av fjell, hus, båter, sjø, land, himmel, speil om hverandre. Han inviterte til en biltur med hans familie senere på dagen, dersom de skulle avsted, og det takket jeg selvfølgelig ja til.

Jeg fikk spist frokost på gjestehuset, og sovet noen timer. Rakk akkurat å dusje og ta meg en kaffe da drifteren av gjestehuset kom og fortalte at jeg hadde en gjest. Det var Kai som kom innom. Han lurte på om jeg ville være med og spise lunsj sammen med et par fra Israel som han hadde blitt kjent med, og ei jente fra England. Visst ville jeg det. Lunsjen ble inntatt i den eldste bygningen i Isafjordur, kalt "tjærehuset". Det ble satt opp på midten av 1700-tallet av danske handelsfolk, som selvfølgelig drev med fiske. Forresten så er mange av de eldste husene i byen, med ca. 2 800 innbyggere, satt opp av danskene. De hadde nemlig handelsmonopol der i tidligere tider.

Vel, lunsjen ja... Uer, lange og torsk, servert i ulike stekepanner med ulike sauser og ulike grønnsaker rett på bordet. Mmmm, vidunderlig, og ueren var fantastisk. Det var langen også, men jeg ga ueren en ekstra stjerne. Forresten så var også islendingen fra tidligere på morgensida der med familien sin. Vekslet noen ord med ham, men der sto det vin på bordet, så noe kjøring ble det nok ikke den dagen...

Vel, dagene i Isafjordur kom til slutt til sin ende. Da hadde jeg også fått sett hvordan havtåka forandrer landskapet, vandret omkring i hele byen (i alle fall det sentrale) og sett arkitektur, og jeg fikk også vært på tur ut til øya Vigur. Der fikk jeg virkelig nærkontakt med lundefuglene, selv om jeg også fotograferte en enslig en i Isafjordur, men det er neste historie... ;-)

Kapteinen på båten Ramòna (se under) fortalte meg at fisken fanges ute på det åpne havet,
og så slippes de ut i disse oppdrettsrusene. Der blir fisken til de er 1/2 - 1 år;
til de er store nok, og så ender de sine fiskedager...

Il Capitano de Ramòna