 |
| På søken Foto: Anne-Lise Stangenes |
Som jeg har nevnt før, så finnes det svært fattige mennesker her. Livet farer ikke like lett med alle. Det er sjelden jeg ser at noen tigger likevel. De vandrer hvileløse omkring, med jaget, trist blikk, og leter i søplekasser og containere; gjerne i bakgårdene til restaurantene og kafeene. Av og til kan jeg høre at containerne med flasker blir endevendt på nattestid, sammen med menneskelignende lyder. Det står nemlig en i bakgården til hotellet her, tre etasjer lenger ned. Kanskje har også de tre som jeg fikk kontakt med i dag, vært i bakgården "min" mens jeg lå i min gode, varme og rene seng og sov...
Når jeg er på fototur til en storby, sliter jeg ut både føtter og sko. Det blir temmelig mange timers gåing tilsammen, og jeg beveger meg også utenfor "turistrutene". Det gjorde jeg i dag også. Jeg havna først borte ved Hilton hotell (1000 kr natta for dobbeltrom) ved kanalen, og noe oppe i gata der la jeg merke til en loslitt stakkar, og noe senere en til. Jeg fotograferte dem begge, vel vitende om at de begge så at jeg gjorde det.
 |
| Foto: Anne-Lise Stangenes |
Jeg fortsatte å vandre og gikk inn i en bakgård - mer som en byggeplass, egentlig. Jeg gikk i egne tanker om de to som jeg nettopp hadde sett. Skitne, mest sannsynlig bostedsløse, og den ene hadde med seg ei steikepanne i neven. Jeg kjente en tristhet over hvor grusom verden er mot mange mennesker, mens andre igjen lever i overflod...
Mens jeg ble gående der med tanker om det egentlig er til noen hjelp å gi noen slanter til mennesker man møter på denne måten, dukket disse to typene opp rett foran meg. Neida, ikke sånn at jeg skvatt, men plutselig var de bare der, liksom. De var på vei bort til en gul veloursofa som sto i solveggen bak en garasje med avskalla maling. Det var kanskje et møtested dette, for det dukket opp enda en fyr til, og så ei dame. Det så ut til at de var glade for å se hverandre alle fire, for de klemte hverandre, klaska hverandre på ryggen, smilte, lo og kom med utrop! Jeg syntes det var så fint å se hvor glade de var for å se hverandre, at jeg begynte å smile selv, noe de la merke til! De kom smilende mot meg, pekte på kameraet mitt, og sa noe på polsk, som jeg selvfølgelig ikke forsto. Den ene var litt mer vågal enn de andre, og formet sin kraftige neve med lange negler inngrodd av skitt til et spørsmål om jeg hadde sigaretter? Jeg følte absolutt ingen redsel, bare glede over at jeg kunne hjelpe, så jeg ga ham den pakka jeg hadde. Han åpnet den, kom med et utrop og smilte stort, mens han viste innholdet til de tre andre. Joda, det var 7-8 sigaretter igjen, så det ville være to til hver ca. Alle virket overstrømmende glade, nikket, pekte, og la hendene sammen mens de bukket til takk.
Da var det at den ene, som gikk rundt med en "naken" flaskefigur kom gående mot meg mens han rakte meg figuren mens han sa noe som jeg forsto betød at jeg kunne få den. Jeg holdt den litt i hendene mine, kikket på den, lo litt og ga den tilbake mens jeg ristet smilende på hodet. Kroppsspråket hans viste med tydelighet at han ønsket at jeg skulle ha den, men nei, det ønsket jeg ikke å ta imot. Jeg hadde jo bare gitt dem noen sigaretter...
Det var da jeg pekte på kameraet mitt, holdt det opp for ansiktet og "siktet på dem" mens jeg pekte på dem med ei hånd for å spørre om jeg kunne fotografere dem! Joda, de nikket alle sammen og stilte seg opp, fint som bare det! :-)
 |
| Med all respekt... Foto: Anne-Lise Stangenes |
Jeg fant frem en 20 zloty seddel til dem også. Kanskje kunne det bli ei flaske eller tre, KANSKJE noe mat, sigaretter? I alle fall noe som forhåpentligvis ville bringe dem noe glede akkurat denne kvelden! Det ble håndtrykk, kyss på kinnet og klemmer. De lo, tok noen dansetrinn..., trykte hendene til sine hjerter og tok på mitt. Samtidig fòr tankene mine til en "drøm" om et sted der jeg kunne tatt dem med; der de kunne ha tatt seg et bad, få vasket og tørket klærne sine, spist seg mette, og at de kunne ha sovet i en god seng i rent sengetøy - for en kveld og ei natt... MEN jeg hadde allerede sett hvordan enkelte servitører på uterestaurantene rolig jaget vekk fattige, dersom de trødde for nær... Ingen tanke å gå videre med, dessverre!
Istedet fylte følelsene meg; at så lite kan bety så mye! De tuslet med glade og hoppende skritt bort til sofaen i solveggen, mens de stadig så seg tilbake og smilte til meg, og det var da tårene kom....
Så lite og hva det betyr!!
SvarSlettLeser med interesse det du skriver her Anne-Lise.
Mye er urettferdig, mange enkeltskjebner du møter.Men som gleder seg over lite, noe vi mange ganger ikke tenker over.
Ønsker deg alt godt videre Anne-Lise på din vandring.
Helt enig med deg, Anne! I tillegg kan det kanskje være slik at vi som har så mye, ikke tenker over at det å gi noe betyr mye for dem som har lite, kanskje fordi det lille ikke har så stor betydning for oss. Du har hørt uttrykket "det var da så lite"... Det var en hjertefølt hendelse dette... Tusen takk, Anne! Er på vei ut nå! Reiser jo hjem igjen i morgen sent på ettermiddagen, så her gjelder det å benytte tida! :-) Kos deg med påskedagen, og nyt sekundene!
SvarSlettOrd blir fattige når man er så privilegert å få oppleve slike øyeblikk. Du gjorde nok en forskjell for de menneskene i dag, ved å opptre slik du gjorde...å vise de respekt og vennlighet. Absolutt til ettertanke...
SvarSlettTakk for en flott historie og lykke til videre på ferden :)
Klem V
En sterk historie, og en opplevelse som fester seg i hjertet søs. :-)
SvarSlettDe satte nok stor pris på bidragene fra deg, både sigaretter og penger, og vil nok huske deg lenge for din omtenksomhet og ditt gode hjertelag.
Du er en flott person søstra mi. <3
Klem fra Bjørg :-)
Fin historie, både i bilder og tekst Anne-Lise. Det er en sterk opplevelse å gjøre andre mennesker glad. Når man føler at man gjør lite men det blir mottatt som noe stort, blir det ekstra givende. Og ut fra din historie, så ble dette stort både for dem og deg. Ser fram til fortsettelsen av din vandring. :)
SvarSlettFlott historie og et flott bilde.
SvarSlettJa vi har det godt her på berget.....
elin
... det beste i livet er ikke ting ...
SvarSlettNoe du bekrefter gjennom denne historien...
.. takk ...
Jada, den siste gangen jeg traff på den ene av disse, var den dagen jeg skulle reise hjem. Han snakket bare polsk, men ordet "kamera" forsto jeg, så jeg antar han kalte meg et eller annet med "dama med kameraet" eller noe sånt. Det var nemlig noe foran ordet kamera! Jeg var hans "amore" den siste dagen... ;-) Joda, jeg er kjempeglad for å ha med meg i tankene at jeg var med på å gi ham tre dager med helt sikkert nok drikke (bedre at han fikk kjøpe seg en ekte vodka enn at han f.eks. drakk noe lignende rødsprit), og forhåpentligvis også mat! Nei, det beste i livet er ikke ting, Gry, selv om kamerautstyr jo også er ting, og for meg i min situasjon er DET veldig viktig. Men sånn ellers; så lenge jeg har det jeg trenger, så er situasjonen slik at det ikke for meg er ting som er det viktige, men opplevelser i hjertet! Tusen takk for kommentarer fra dere alle! :-)
SvarSlett